Sommerhilsen på bestilling
En gang i tiden, nærmere bestemt ett tusen ni hundre og åttini år etter Kristus, var det et bransjeblad som het Byrånytt. I forbindelse med utgivelsen av det siste nummeret før sommeren, fikk jeg og min kollega i Truet Art, Trond Vestengen, en forespørsel om vi ville bidra til et vedlegg med en serie «sommerhilsener» fra ulike illustratører og designere. Vi takket ja og fordi jeg på den tiden akkurat hadde begynt å skrive, bestemte vi oss for å levere en kombinasjon av tekst og tegning. Jeg skrev og Trond tegnet. Det resulterte i teksten Faktor 12, som jeg senere kom til å lese for en av lærerne mine på Skrivekunstakademiet: forfatter, litteraturkritiker, feminist og avantgardist Karin Moe. Hun lo godt av teksten og tok det for gitt at det var tekst # 12 i en serie. Det var det jo ikke, men idéen var dermed født, og i ettertid skrev jeg en rekke Faktor-tekster, mer og mer surrealistiske i såvel form som innhold. De ligger i en skuff et sted. Kanskje finner jeg dem fram en gang. Her er iallfall den første. Denne gangen med et foto i stedet for Tronds tegning.
Ankit Malhotra / Unsplash
Faktor 12
«BRYSTENE HENGER ETTER,» utbrøt hun plutselig.
«Hva?» sa jeg.
«Brystene henger etter,» gjentok hun. «De er blekere enn resten av kroppen.
Dessuten begynner de å bli røde.»
«Har jeg ikke sagt at du må smøre dem med faktor 12?» sa jeg. Varmen var
uutholdelig og jeg begynte å bli lei maset.
Hun sukket. «Da kommer de jo enda mer på etterskudd.»
«Du får sole bare puppene en stund, da,» sa jeg mildt. «Se her, la meg grave deg ned i sanden.»
Langsomt og metodisk dekket jeg hele den slanke kroppen med varm sand slik at bare brystene stakk opp. De var glatte og kjølige som marmor, men brystvortene var brune og varme og lignet hellige fjell fra en utdødd indianerkultur. Jeg tok tuben med solkrem og klemte ut en klatt på hvert bryst. Med begge hendene masserte jeg så kremen inn i den hvite huden. Sanden klebet seg til fingrene og jeg tenkte at jeg nok burde ha gjort det i omvendt rekkefølge.
«Au!» stønnet hun da sandkornene raspet over brystvortene.
«Vær stille,» sa jeg, «ellers får du bare munnen full av sand!»
Da jeg var ferdig, var huden glinsende og fet og brystvortene stive. Forsiktig plasserte jeg solbrillene mine i sanden der hvor øynene hennes ville ha vært og ruslet ned til vannet for å bade.
